På tide sier vel de fleste, men vi har faktisk vært ganske opptatte her borte i Junaiten.
Vi har hatt lange dager på skolen og det er kjempeinteressant stoff. Jeg kunne sikkert gått et helt år på skole her for å lære masse om kompositt men det får holde med disse to ukene i denne omgangen. Ikke hadde jeg orket å bo på hotell og spise ute i et helt år heller for nå begynner det å bli litt nok. Og enda er vi bare halvveis…
Den første uka har stort sett gått med til skole, spising og shopping, vi har kjørt masse rundt og lett etter ting vi har lyst på som er vanskelig å finne hjemme- og jammen viste det seg å være vanskelig å finne her også. Avstandene er store så det blir masse kjøring. Til nå har vi passert godt over hundre mil så det er godt vi har fri kilometer på leiebilen.
Vi har GPS, men det kunne nesten til tider vært like greit å kjørt etter kart med meg som kartleser, for den dama inni den lille boksen, ho høres ikke helt ut som om ho vet hvilken planet vi befinner oss på engang. Hold til venstre og ta til høyre. Nemlig. Vi har kjørt masse feil, men ingen av oss har det egentlig særlig travelt så det er bare å snu og prøve igjen.
Vi har fri i helgen og det første vi gjorde var å hive oss i bilen, kløre til Fort Lauderdale og få tatovert Kenneth på leggen. Vi hadde fått anbefalt et firma der og 45 minutter i bil var da ikke vanskelig å ta fatt på. Tatoværen var Norsk av ætt og hette Leif. Olsen hvis jeg ikke husker feil, men det var langt tilbake i familien. De hadde alikevel valgt å bruke norske navn på ungene i familien. Artig. Tror vi må sende ham et postkort når vi kommer hjem.
Lørdag morgen satte vi atter nesen tilbake mot Fort Lauderdale for vi ville se aligatorer. Vi hadde funnet reklame på hotellet for Sawgrass recreational park, med fanboats og gators i fleng.
Vi var heldige for vi fant alligatorer ute på båtturen, to stykker- et kjærestepar antakeligvis som lå og latet seg i vannet i varmen.
Etterpå var det en runde i en liten dyrepark der det var masse varme dyr i bur, ikke spesielt imponerende, men absolutt en koselig liten plass. Dyrene her var stort sett alle konfiskert fra privatpersoner som ikke hadde skjønt at dyrene ville vokse og leve kjempelenge.
Vi fikk holde en aligatorunge, ca et par år gammel denne her og jeg er glad den hadde tape på nebbet for ellers hadde den nok prøvd å smake på solkremen min…
Da vi skulle kjøre hjem ville GPS’n at vi skulle ta til høyre. Vi stussa litt siden vi kom fra venstre, men vi kjørte alikavel. Veien vi kjørte hjem var nok dobbelt så lang som motorveien men sååå mye mere interessant å kjøre. Vi kjørte gjennom the Everglades, inn i et landbruksområde, gjennom en sliten liten småby som heter Glades, forbi et par fengsler og gjennom mere landbruksområder.
Plutselig så vi skilter til en løvesafari som vi uansett hadde lyst til å besøke i dag, så vi kjørte inn der siden vi alikevel var der.
Parken skulle stenge om en time men vi rakk helt fint å kjøre gjennom alikevel. Det vi ikke rakk var badeparken og fornøyelsesparken som tilhørte, men vi var antakeligvis for store til å leke der uansett. Flott park, minnet meg litt om småbarnsavdeligna i tusenfryd. Ingenting for to voksne uten barn, med andre ord.
Og dyr var der nok av…
Haugevis av forskjellige antilopearter av ymse slag. Noen var sikkert til mat, for de hadde et merke rundt baken som så ut som en blink… Snedig for små løveunger.
Disse vannbøflene kan bli borti ett og et halvt tonn. Sinnsykt. Det er som en vanlig bil det!
De for og rusla helt inntill bilene og tenker sikkert ikke stort på om de skulle komme borti noen.
Simba var godt sperret inne bak elektriske gjerder, i tillegg fikk vi ikke gå ut av bilen eller åpne vinduene og i tillegg til det stod det to biler med bur over vinduene, med bevepnede parkvakter klare i til å gripe inn dersom noen av beboerne skulle få noen gode ideer. Kanskje ikke så dumt. Dyrene så godt ut, ingen sulten Scar der nei. Damene holdt seg for seg selv lengre inn i området og var som damer flest ikke spesielt interessert i å posere for kameraet.
Disse jentene derimot stilte seg pent opp da vi kom bort med bilen.
Og jeg sang… «tror jeg så en zeeeeebra»
Det samme gjorde giraffene, men her har nok de parkansatte jukset litt, for oppi målestanga hadde de hengt noe godt så de henger nok ofte rundt her.
«Rhinosaurus have the right of way» stod det på flere skilt i parken. Har en mistanke om at det har vært et par tilfeller at neshorn har skadet biler, for det ble gjentatt både på cd’n med guiden vår og på skilt rundt omkring. De er ikke i utgangspunktet farlige men de vil angripe dersom de blir usikre eller truet. Imponerende dyr i hvert fall.
I helga har jeg strikket babyjakke. Siden vi enda ikke vet hva det blir så ble det i lysegrønt. Den ble kjempesøt og jeg håper den holder en stund, men den er strikket i 0-3 mndr så den varer vel bare ut høsten. Da er det kjekt at Renate har strikket en jakke som, selv om den er strikket med samme antall masker, ble ett nummer større. Har sikkert noe med mønsteret å gjøre. Neste prosjekt blir å strikke fanajakke. Tror jeg. Mathilde nummererte tre babyjakker jeg kunne strikke for meg så jeg skulle vite hva jeg skulle lage først. Så må jeg vel strikke noe til ho også innimellom. Jeg tror ho kan ha godt bruk for en vårlue. Kjenner jeg ho rett skal den sikkert være turkis da det er den nye favorittfargen.
Da jeg var i Florida strikket jeg et sjal, til meg selv, en Laminaria i Hifa alv, selvfarget i oliven og grønntoner. Dette ble passe stort og jeg brukte det masse masse i Florida istedenfor genser de dagene det trengtes. 
Nå strikker jeg ullbukse i bursdagsgave til en liten venn som snart blir fire. Jeg har også en litt større venn som også snart blir fire, mon tro om ho ønsker seg noe spesielt i år? Kjenner jeg ho rett ønsker ho seg kanskje noe med tog. Eller prinsesser. Eller prinsesser som kjører tog. 
Kjerringrokk 