Neida, vi har ikke baaare sittet i ro og spunnet finfint garn her i huset, vi (les Roger) har også fortsatt på gjesterommet i kjelleren, Mathilde har hoppet masse på trampolina. Jeg kan ikke i farta helt huske hva det jeg har gjort men det hører vel til i kategorien ammetåke…
Jeg har 100 gram av garnet og sliter litt med om jeg skal lage en jakke til saga eller strikke en lue av det… Kanskje litt mørkt til en snuppejakke? Akkurat nå vurderer jeg vel helst bare å kose på det, men det er så mye av ddet at jeg burde absolutt strikke noe fint som kan brukes.
Garnet ser ut til å ha ca 20 Wpi. Jeg har ca 100 gram av denne fiberen til sammen og jeg har va 175 meter her på 33 gram. Det burde bli nok til et lite sjal, når jeg har spunnet opp resten… Og det skal jeg gjøre snart, bare ikke postmannen kommer med pakke før jeg får begynt. Det er ca 30 gram igjen av fiberen, så det burde gå ganske fort egentlig.

Vi tar masse bilder av Mikro, som nå helt offisielt heter Saga Margrete, og innimellom får vi knipset et bilde eller tre av Mathilden vår også. Dette bildet var så fint at det tror jeg jammen meg at jeg må få opp på veggen etter hvert.
Saga smiler av og tilbredt til hvem det nå enn er som morer ho, men skjeldent pussig nok til meg. Derfor prøver jeg fortvilet å få tatt bilde av det vakre lille smilet hennes. Resultatet er som regel et merkelig gap sånn som det først bildet her, eller- hvis ho er oppmerksom på hva jeg holder på med, et uskyldig blikk som jeg tror kanskje kan bety noe sånt som «jeg smilte ikke nei, ikke tro at du får tatt bilde av smilet mitt du nei gamla»

Fire generasjoner fra 87 år til tre uker. Ganske bra det…
Jeg prøvde å få mikro til å smile, men dette var det nærmeste jeg kom. Jeg tror ho faktisk jeiper her. Ikke lyst til å smile nei. Kanskje i morra når pappaen kommer hjem?