Endelig kom første perm. Hilde og jeg stilte opp på flyplassen onsdags kveld og fant to trøtte typer i ørkenkamo. En noe mere skjeggete enn den andre. Det var kjemperart å sitte i sofaen hjemme og se på Roger- det var som om han ikke hadde vært borte i det hele tatt.
Torsdag var siste dag på utplassering for Gisela og Benedicte og vi tok jentene med ut for å spise lunsj. Det ble ekstra feriring da Gisela fikk telefon med tilbud om lærlingejobb. Kjempegøy at ting begynner å falle på plass.
Mathilde var ellevill da vi henta ho på skolen litt senere. Ho var forøvrig litt lei seg for at ho allerede hadde ripet opp brilleblassene sine. Ho ser ut som om ho har vært i slosskamp, ripete briller og sår over høyre oye. Litt hopping i en sofa på sfo og en liten snublings på vei hjem fra skolen gjør sånt med en ung dame.
Petter, Mathildes oldefar døde på mandag, men Mathilde er en helt til å takle sånt. Ho har en flott evne til å se hvordan ting er og akseptere det som kommer.
Roger gikk til angrep på fruktavdelinga i butikken i går; Smootie-tid. Nå skal han vispe sammen banan og kiwismootie til frokostdessert. Må vel smake jeg og, se om han fortsatt har teken på det. Etterpå skal vi ut og se etter spisebord og såpe til å vaske teppene med. Vi har 18 kvm tepper som må få en vask pluss de vi hadde fra før. Bra Roger har fri… Jeg , eh, må en tur på jobb… kanskje…
Kjerringrokk 