Tenk! for en gangs skyld regnet eller snødde det ikke på 17. Mai! Temperaturen var ikke noe å skryte av ellers, men vi ble i hvertfall ikke våte.
Det var også første gang Mathilde skulle gå alene i tor, og Roger og jeg fikk et svare strev med å finne vår plass i verden. Hvor skulle vi stå? Trasékartet lå selvfølgeig hjemme, og etter mye om og men og tre krysninger av ungdomsskoletoget, litt prøving og feiling, så fant vi til slutt et greit sted å stå og rope hurra på. Vi var ikke særlig heldige med lyset siden hele området vi var i lå i skyggen. Men det viktigste var uansett at Mathilde så oss og at vi ropte hurra.
Misty var ikke særlig høy i hatten og skvatt i takt med stortrommene som dundret forbi. Stakkars liten var veldig høy i hatten og kjeftet på andre hunder helt til vi møtte en diger Leonberger (eller noe sånt). Da sluttet ho plutselig. Så vel for seg hvordan livet ville bli i magen på det beistet… Vi måtte bære ho masse, for det var så masse folk i byen at vi var bekymret for at ho skulle bli tråkket ned.
Jeg fikk strikket ferdig genseren til Mathilde og ho ble kjempefornøyd! Men bilder av genseren måtte vi ta med ho inni. Basta,
Kjerringrokk 
