I mangel på noe bedre å finne på (!) fant Roger og jeg på at vi skulle sjaine hunden. Jadda… Misty trengte en kloklipp, vask og en klipp. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Da vi var hos dyrlegen i forrige uke og fikk sprøyta vår viste dyrlegen oss hvordan vi skulle klippe klør på en enklest mulig måte og etter noen sekunders tenking fant vi ut at vi trengte et dyrlegebord, og strykebrettet ble den utvalgte til oppdraget. Roger holdt og jeg klippet og Misty var sååå flink (eventuelt bare vettskremt av behandlingen)!
Etter manikyren var det ruskepelsen som stod for tur. Jeg har prøvd litt alene, men å holde hunden i ro og samtidig traktere en saks (ikke spiss) er ikke blandt mine talenter (for så vidt ikke så flink med saks uten hund heller) så det er greit å ta sånt når man er to. Misty var glad for ikke å være brutt ned i strykebrettet, men særlig samarbeidsvillig kan jeg ikke si at ho var alikevel. Uansett hvor jeg prøvde å klippe så snudde ho seg unna, men med Rogers hjelp fikk vi klipt ragget alikevel. Det ser egentlig ikke sååå ille ut, noen tuster vi har misset her og der men sånn høvelig gjevnt er det. Vi prøvde å ta ho med maskin, men hundepelsen ville ikke samarbeide med klipperen, så vi fikk egentlig ikke prøvd det ordentlig engang.
Etter klippeseansen var det en kjapp tur ut i regnværet før vi hoppet i dusjen. Vel, hoppe er vel en overdrivelse, for Misty skjønte nok hva jeg hadde tenkt å gjøre oppe på badet. Ikke snakk om at hunden ville inn på badet og rask er ho og. Hvis ho ikke vil så får jeg ikke tak i ho. Jeg måtte til slutt late som om jeg satt på arbeidsbordet og jobbet for å lure ho til meg. Jeg fikk kleppet tak i nakkeskinnet på ho før ho skjønte hva som var i gjære og fikk lumpa ho inn i dusjen. Da vannet var vel på gav ho opp og stod pent i ro men var tydelig misfornøyd med situasjonen. Det eneste positive tror jeg for henne tror jeg var at jeg endelig hadde klipt luggen sånn at ho ikke hadde hele pelsen i øynene.
Nå lusker Misty rundt og ser fryktelig skeptisk ut og virker nesten litt redd oss. Ho ser på oss med store triste «jeg kan ikke tro det er sant at du gjorde det der»-øyne og er sikkert fryktelig fornøyd med at ho gir meg dårlig samvittighet. Ho har heldigvis kvikna litt til etter hvert, for på torsdag trodde jeg seriøst at jeg hadde klipt bort hjernen hennes i samme prosessen. Ikke kunne ho hoppe opp i sofaen, ikke kunne ho danse, ho luska rundt i hjørnene med lut rygg og hadde man ikke visst bedre ville jeg tro hunden ikke kjente oss eller hadde fått styggbank hjemme frokost middag og kveld.
Nå er vi i midlertid venner igjen og den eneste forskjellen er at vi (Roger) har utnyttet Mistys merkelige dager til å lure ho til ikke å bjeffe. Han bruker strengstemmen og jeg tror Misty lurer litt på hvem det er som virkelig er sjefen her i huset. (alle vi andre vet jo at det er meg, hihi)
Kjerringrokk 
hvorfor sendte du henne ut i regnet før dusjen?
hehe, så ho fikk tisse vel? Du kan tenke deg hvor lang tid alt dette tok…