Og vi har kost oss masse! Vært kjempeflinke og vasket kjøkken, støvsugd, vasket klær og alt det man skal når man er flink og er hjemme alene. Så flinke var vi at Saga ble så trøtt at ho måtte sove masse… Ho prøvde å lure meg til å tro at ho skulle sove allerede klokken sju, og lurt ble jeg, men en halv time senere var ho oppe igjen og ho var i stjernehumør til klokka ni. Til gjengjeld sov ho til åtte i morgest, med bare en liten spisepause i all sovinga i natt.
Denne helga klarte jeg å lure med meg Roger og Saga til Trondheim på en liten bestemorbesøk-spinnetreff-besøke Jon og Eli-tur. Vi fikk til og med sett nyleiligheta til Renate og Jimmy! Snakk om effektiv helg… Jeg tok med kameraet, men de eneste bildene jeg tok var noen ganske mislykkede forsøk på å ta bilder av oss alle tre på flyet. Spinnetreffet var hjemme hos Rhonna der ho hadde satt opp et helt eventyr av rå ull som vi skalle jobbe med og fristes til å jobbe videre med. Og fristet ble vi. Det var nok flere som kanskje hadde tenkt litt på dette fra før som dro hjem helfrelste. Det vil si, jeg skal nå først prøve meg her hjemme uten Rhonnas hjelp før jeg sier meg helfrelst, men det fristet absolutt til gjentakelse så jeg adopterte noe av ulla som ble igjen og skal etter hvert nå få vasket herligheten. Nå har jeg så masse jeg skulle lagt ut bilder av at jeg nesten bare må begynne på toppen. Rart med det, det er artigere å spinne enn å blogge av og til.
Vi har fått døpt Saga Margrete.
Vi fant masse jordbær i hagen (rekorden er på 11stk bær på samme dag)
Og så har jeg strikket litt…
Og så har vi hatt utøy i morelltrærne. Både av den flygende sorten og av den tobeinte mumsende sorten… Nå er det så masse veps i bærtrærne at ingen våger prøve seg, hverken vi eller sjura.
Og Saga har vokst! På kontroll for to uker siden var ho 4,5 kilo. Ho har altså vokst nesten ett kilo i måneden, flinke pia. Tror kanskje vi fortsetter å kalle ho Mikro en stund til for det…
Neida, vi har ikke baaare sittet i ro og spunnet finfint garn her i huset, vi (les Roger) har også fortsatt på gjesterommet i kjelleren, Mathilde har hoppet masse på trampolina. Jeg kan ikke i farta helt huske hva det jeg har gjort men det hører vel til i kategorien ammetåke…
Jeg har 100 gram av garnet og sliter litt med om jeg skal lage en jakke til saga eller strikke en lue av det… Kanskje litt mørkt til en snuppejakke? Akkurat nå vurderer jeg vel helst bare å kose på det, men det er så mye av ddet at jeg burde absolutt strikke noe fint som kan brukes.
Garnet ser ut til å ha ca 20 Wpi. Jeg har ca 100 gram av denne fiberen til sammen og jeg har va 175 meter her på 33 gram. Det burde bli nok til et lite sjal, når jeg har spunnet opp resten… Og det skal jeg gjøre snart, bare ikke postmannen kommer med pakke før jeg får begynt. Det er ca 30 gram igjen av fiberen, så det burde gå ganske fort egentlig.
Da har jeg rundet de første 30 årene av mitt liv, og det eneste jeg egentlig ønsket meg var en ny og fancy rokk. Og det fikk jeg. Desværre har det vist seg at Mathilde er en liten racer på å spinne selv, så jeg må nok kjøpe flere spoler etter hvert for ho spinner som bare det ho, når ho først klarer å sitte i ro. Heldigvis er det ikke ofte en niåring faktisk gjør det, så jeg får spunnet litt jeg og. (flere bilder av mine prosjekter kommer senere)
Vi tar masse bilder av Mikro, som nå helt offisielt heter Saga Margrete, og innimellom får vi knipset et bilde eller tre av Mathilden vår også. Dette bildet var så fint at det tror jeg jammen meg at jeg må få opp på veggen etter hvert.
Saga smiler av og tilbredt til hvem det nå enn er som morer ho, men skjeldent pussig nok til meg. Derfor prøver jeg fortvilet å få tatt bilde av det vakre lille smilet hennes. Resultatet er som regel et merkelig gap sånn som det først bildet her, eller- hvis ho er oppmerksom på hva jeg holder på med, et uskyldig blikk som jeg tror kanskje kan bety noe sånt som «jeg smilte ikke nei, ikke tro at du får tatt bilde av smilet mitt du nei gamla»
Fire generasjoner fra 87 år til tre uker. Ganske bra det…
Jeg prøvde å få mikro til å smile, men dette var det nærmeste jeg kom. Jeg tror ho faktisk jeiper her. Ikke lyst til å smile nei. Kanskje i morra når pappaen kommer hjem?
kjerringrokk.com 